Jeg innrømmer det med letthet: jeg er redd, veldig redd haier, men det har ikke alltid vært slik. Da jeg var barn var Ron og Valerie Taylor mine helter og planen var å bli som Valerie. Jeg ville bli marinbiolog og dykke ned i dypet sammen med haier. Jeg drømte om å være like grasiøs, hurtig, sakte og smidig som haiene. De kunne ta “hoppefart” fra vannet og komme kjempe langt opp – noe alle som har prøvd vet er ganske vanskelig.
Som så mange av barndommens yrkesønsker har også dette gått over. Den eneste grunnen til at jeg kom på dette nå var en artikkel i Dagbladet om mishandling av hai og filmen Sharkwater. Som har fått meg til å lure på om vi voksne er litt for emosjonelle og litt for lite fornuftige: vi starter raskt kampanjer for å redde søte dyr, men ikke de som er skumle…
Å høste av naturens ressurser er ein naturlig ting for mennesket, men dyreplageri er ikkje det. Spesiellt ikkje når dyrene vi jakter på blir ikkje fullt utnyttet som mat, eller på annen måte. Enda verre er det når de dyra vi jakter på er nesten utryddet på grunn av oss.
Men alt med måte. Da Greenpieace gikk i spissen for å stoppe Norsk selfangst, og fikk i noen år stoppet dette, var dette begynnelsen på ein katastrofe uten like. De neste åra etter at selfangsten stoppet, eksploderte selbestanden med resultat at mange titall det antall sel som noen sinne ble jaktet, døde av sult, sjukdom og av å bli fanget i teiner, garn og ruser da de i desperat matmangel vandret sør for sine naturlige jaktområder.
Vi må passe oss for at det samme ikkje skjer med haien. VI mennesker glemmer til tider at vi er ein del av økosystemet, og at det er meningen at vi skal jakte og fiske. Problemet er at vi også glemmer at vi er så unaturlig mange mennesker på jorden i dag, at vi med letthet kan utrydde mange om ikkje alle dyr og planter på jorden.